En helg med verdensbegivenheter i sentrum

Jeg har brukt noe spalteplass denne uken til å diskutere noe så trivielt som partifinansiering.Langt flere i partiets indre krets og blant medlemmer har vært engasjert i diskusjon om datalagring.

I dag har regjeringen tafatt konkludert med Nei til konsekvensutredning av Lofoten og Vesterålen, en sak jeg i min forrige jobb engasjerte meg sterkt i, og som jeg fortsatt mener er viktig for hele Norge og for landsdelen.

Men de trivielle og de større politiske spørsmålene i Norge drukner i dag – bokstavelig talt – i bildene fra jordskjelv og Tsunami i Japan, og i dramaet i Libya.

Jeg besøkte slektninger i Japan for tre år siden. Derfor blir det lett å levende forestille seg hvordan monsterbølgene kan rulle inn. I skrivende stund er det ikke mulig å overskue konsekvensene. En katastrofe som den Japan er rammet av, kan vi ikke som verdenssamfunn beskytte oss mot. Naturens krefter er for mektige.

I Libya er det tragiske at vi har for svake internasjonale virkemidler. Når Russland og Kina setter seg imot inngripen har FN ingen kraft. USA velger denne gang å holde seg tilbake – så langt.

Her hjemme i Norge kan vi ønske hverandre en god helg, men det er vanskelig å gjøre det uten å sende tanker til frihetskjempere i Libya, og katastroferammete i Japan.

Åpenhet er bra – men trenger Ap å henge ut politiske konkurrenter mot bedre vitende?

Jeg skrev i gårsdagens blogg at jeg reagerte sterkt på hvordan Arbeiderpartiet utlegger Høyres holdning til åpenhet om partifinansiering i et oppslag i Dagbladet. Saken blir verre gjennom to oppslag på Arbeiderpartiets nettsider, der Raymond Johansen uten filter kommer med sine påstander. Derfor en ny mail

I gårsdagens nettsak fra Arbeiderpartiet hevdes det at Høyre og Fremskrittspartiet er «motstandere av økt åpenhet om pengegaver til valgkamp.» Men alle partiene har altså understreket at loven bør presisere at partiene skal ha «plikt til løpende å rapportere om mottatte bidrag». Det er strengere enn regjeringens høringsforslag, som bare vil at den plikten skal gjelde i valgkampen.

I nyhetsbrev på mail i går skriver Raymond Johansen: «går både Høyre og FrP inn for å holde bidragsytere skjult til etter valgdagen.» Dette er blank løgn. Vårt forslag i høringen er at alle bidrag skal offentliggjøres innen en frist på fire uker. Det er samme frist som departementet foreslår i høringen, forskjellen er altså at Høyre vil at en slik frist skal gjelde hele året.

Det er for øvrig interessant at Raymond Johansen etter at kritikken fra Høyre har kommet, i et innlegg på nettsidene har vridd fokus mot beløpsgrensene for hva som skal offentliggjøres. (Ap vil senke terskelen til at alle som bidrar med 10000 kroner skal innrapporteres. Det er altså ikke bare rike onkler, men også «snille gamle tanter» som vil gi 1000 kr måneden som skal få navnet i bla’. Høyre er uenig, revisjonen av loven kommer som et ledd i antikorrupsjonsfokus. Samlete bidrag i størrelsesorden 10-15000 kroner er ikke relevante i den sammenheng.)

At fokuset vris viser at Raymond har skjønt at han har en dårlig sak.

Flere forsøk på å vri fokus i innlegg i dag: «Høyre og Frp forsøker i dag å fremstille det som om de har blitt ført bak lyset av Arbeiderpartiet i partistøtte-saken.» Nei, det vi har sagt, er at Ap prøver å føre avislesere og andre som følger saken bak lyset.

Mer i samme gate i samme mail: «Høyre og Frp i dag forsøker å fremstille det som ufint at vi ikke føyde oss etter deres syn. » Nei, men vi mener fortsatt at det er ufint å bli hengt ut for et synspunkt og et forslag som Ap selv har vært med på, og ført i pennen, om kontinuerlig rapportering. Så kan jeg gjerne tilføye at det blir en smule pussig å skulle ha en særskilt frist til å rapportere i valgkamp, når den samme fristen gjelder hele året. Raymond Johansens eget departement har i høringsuttalelse satt dette opp som to alternativer. Arbeiderpartiet vil ha smør på flesk. Dem om det.

Jeg står for det jeg har sagt: En særskilt deadline like før valget vil være beleilig for partier som er på defensiven om de politiske sakene, og som i stedet er ute etter å selge drittpakker om andre partiers støttespillere. Vi får se om jeg blir sannspådd.

At partiene trenger inntekter, at noen gir, er ikke mer mystisk enn at vi publiserer dette på våre nettsider fortløpende i dag. Og det må nettopp være hensikten; at vi bidrar til å avmystifisere dette. Og i tillegg må vi ikke legge listen så lavt for all mulig innrapportering at partikontorene blir enda mer byråkratisert enn i dag.

Avslutningsvis: Er det nødvendig å reagere så sterkt i denne saken? Det kan være vanskelig for utenforstående å se dette, men det har vært et felles anliggende for partiene å finne frem til en felles forståelse om noen spilleregler for hvordan vi skal operere som organisasjoner. Klarer ikke partiene det, men i stedet krangler i all offentlighet mister vi respekt for demokratiet fra velgerne.

På samme måte mister vi respekt dersom det offentlige ordskiftet skal bli preget av saker der vi med overlegg utlegger andre partier stikk i strid med faktum. I går i en debatt på Dagsnytt 18 kalte jeg utspillet fra Arbeiderpartiet for «tullball». På det tidspunktet  trodde jeg fortsatt at noen av påstandene skyldtes misforståelser fra dere side. Presiseringene fra Arbeiderpartiet har gjort saken verre enn som så. Her har svertingen foregått med overlegg.

 

Høyre vil ha full åpenhet om bidrag (skremsler 4)

Rekken av skremsler fra Arbeiderpartiet fortsetter. I dagens utgave av Dagbladets papirutgave hevdes, øyensynlig etter innsalg fra Arbeiderpartiet, at Frp og Høyre «vil skjule rike onkler til etter valget». (Se nettoppslag bl.a. i Nettavisen.) Oppspinn fra ende til annen.

Høyre praktiserer i dag at alle bidrag som krever offentliggjøring etter loven offentliggjøres på våre nettsider fortløpende. Vi anbefaler at dette tas inn i loven – med en frist på fire uker som gjelder samme når bidraget kommer. Departementet foreslår at en slik fireukers frist bare skal gjelde i valgkamp, med frist fredag før valget. Mediene vil få akkurat det samme med Høyres forslag, som med departementet.

Er dette kontroversielt? Nei, og Arbeiderpartiet har sagt seg enig  i dette! Partiene som er representert på Stortinget leverte felles høringsuttalelse til et lovendringsforslag fra regjeringen forrige uke. Og der sier vi for det første: «Partiene er enige om at partienes hoved- og fylkesorganisasjoner skal ha politk til løpende å rapportere om mottatte bidrag innen et nærmere angitt tidsintervall.»

For det andre sier vi i fellesskap nei til en særordning for valgkamper: «Når det gjelder særskilt å skulle rapportere utgifter i valgkampen er vi uenig med rekomandasjonen og mener at dette er tilstrekkelig dekket gjennom oppfølging av rekomendasjon 1.»

Nei da, Arbeiderpartiet har ikke sagt seg uenig i dette. Hvem har ført det i pennen? Arbeiderpartiets sekretariat på Youngstorget. Hvem har signert på vegne av partisekretærene? Arbeiderpartiets Raymond Johansen.

Høringsuttalelsene ligger tilgjengelig på nettsidene til Fornyingsdepartementet.

Det er et unødvendig bidrag til å senke anseelsen til politikk og politikere når den samme Raymond Johansen i dag desinformerer offentligheten når han til Dagbladet hevder «at partiene ikke kunne komme til enighet», og mot bedre vitende bidrar til å skape et inntrykk av at Høyre og Frp prøver å holde bidrag skjult.

Med Høyres opplegg vil journalister ha tilgang til akkurat den samme informasjonen fredag før valget. Men de vil ha den resten av året også. Jeg står for det Høyre sa i vår uttalelse: En særskilt valgkamp deadline vil kunne gå på bekostning av fokus på det politiske innhold i valgkampen.

 

Borte bra, hjemme verst (Skremsler 3)

Oppfatningen av hjemlandet og de politiske stridstemaene endrer seg når regjeringen er på tur. Da det for få år siden ble åpnet et gasskraftverk i Tyskland med norsk gass, var kongefamilien til stede, og de rødgrønne statsrådene kaptes om å være til stede. Da gasskraftverket på Kårstø skulle åpnes var interessen påtagelig mindre.

Likedan blir betydningen av norsk olje og gass, og av innovasjonen i leverandørindustrien aldri så klart understreket som når Jonas Gahr Støre holder taler for utenlandske kollegaer. Hadde holdningen i slike taler blitt tatt med hjem, ville konsekvensutredning av Nordland VI, Nordland VII og Troms II vært igangsatt for lengst.

Statsministeren har også vært på tur, til Davos. Der sto han skulder ved skulder med borgerlige statsministerkollegaer og skrøt av den nordiske modellen. Da han kom hjem igjen, gikk det et par dager før han dro på et sosialdemokratisk treff. Der la han bredsiden til om at velferdsstaten er truet dersom det blir regjeringsskifte i 2013. Som Erna uttaler til NTB:

«Jens taler med to tunger om den nordiske modellen.»

Høyre har vært i regjering før, til gavn for landet. Jeg teller til det tredje skremslet på kort tid som jeg har tatt opp i bloggen. Det blir nok flere frem mot valget.

Lytt til radio, Helga Pedersen (Skremsler 2)

Som nevnt i blogg for noen dager siden – Arbeiderpartiet er i gang med valgkampen – og velgerne skal gis et skremmebilde av hva Høyre står for, uansett hvor riktig eller galt det er. I dag – del to i føljetongen: Arbeiderpartiets parlamentariske leder Helga Pedersen «irriterer seg over at Høyre har fått sitte i kommentatorboksen uten å måtte diskutere sin egen politikk», og hun hevder at «Høyre harkonsekvent nektet å snakke om sin egen politikk». Mitt enkle svar til Helga Pedersen er: Lytt til radio – se på TV – les aviser.

Høyre hadde en god felles konferanse mellom sentralstyre og stortingsgruppe for å markere oppstart på lokalvalgåret denne helgen. Ernas innledning var åpen for presse, og ble dekket bredt i landets aviser, på Dagsrevyen og i debatter i går, både Politisk Kvarter og Her og Nå.

I Aftenposten søndag kunne Helga Pedersen fått med seg vårt nye reformforslag for velferdssektoren,  om fritt behandlingsvalg. Det gikk over side to og tre, og ble i alle fall lagt merke til av Helgas partifelle, helseministeren, som så behov for å kommentere det både i påfølgende avis, og debattere det med Erna på radioen.

På Dagsrevyen søndag og i diverse aviser i går ble Høyres invitasjon til samarbeid med fagbevegelsen dekket. Helga Pedersen så det tydeligvis ikke, men det gjorde både LO-lederen, og lederne i flere av de andre store hovedsammenslutningene.

Partiene har en felles utfordring med å få opp deltagelsen ved lokalvalgene. Min oppfordring til Helga Pedersen når hun kritiserer konkurrenter for ikke å snakke om egen politikk: Fei for egen dør!

Er det noen vits i å diskutere Norge og EU?

I Høyre samler vi våre fremste tillitsvalgte i morgen, for et døgn med gjennomgang av politikk, planer og strategi som markerer startskudd for lokalvalgåret 2011. Det blir et år der kunnskap i skolen, kvalitet i omsorgen, trygge lokalsamfunn og bedre samferdselsløsninger vil være i sentrum.

Men vårt EU-utvalg valgte å tjuvstarte i dag med en stor EU-konferansen. Det var en overraskende forfriskende opptakt, som jeg hadde gleden av å åpne foran et hundretalls Høyre-medlemmer og andre interesserte.

Det ble en interessant ettermiddag, noe ikke minst Moderaternas erfarne EU-parlamentariker Gunnar Høkmark skal ha mye av æren for.  Han har vært sentral i svensk politikk, nå i europeisk, i mange tiår. Han trakk linjene fra slutten av 80-tallet og tidlig 90-tall og til i dag, og minnet oss om at de epokegjørende endringene som har skjedd, ikke minst etter Murens fall. EU har vært en avgjørende faktor i utviklingen i sentral og øst-Europa i denne perioden.

Innledningene fra Gunnar, og fra danske Daniel Korski, ekspert på europeisk sikkerhetspolitikk, hadde fokus på Europas fremtid og viktigste utfordringer. Som Nikolai Astrup, leder for Høyres Europa-utvalg uttrykte det: Endelig en anledning til å reise debatter om Europa og Norges fremtid. Så lenge Norge er utenfor EU er Stortingets lodd å diskuterere vedtak EU-parlamentet gjorde for flere år siden.

Et norsk EU-medlemskap er et stykke unna, slik den norske opinionen står i dag.  Men så er det også en sak som krever langsiktig arbeid. Både fordi det er lang tid mellom hver avstemning. Det er 16 år siden forrige folkeavstemning, som igjen var 22 år etter den forrige. Det ble jobbet godt i Høyre og på ja-siden i 1994, men Arbeiderpartiet landet ikke i tide, deler av ja-siden kom for sent i gang. I analysene kunne det påvises at Nei-siden, på tross av Ja-mobilisering, hadde etablert et flertall i befolkningen allerede mange måneder før folkeavstemningen.

Jeg jobbet for Jan Petersen den gangen, og han reflekterte med et smil den høsten at han hadde vært formann i Unge Høyre i 1972, partileder i 1994, og så frem til å vinne den tredje folkeavstemningen som leder for Høyrepensjonistene (Senior Høyres Landsforbund). Jeg ser ikke bort fra at han blir sannspådd.

EU-saken  er heller ikke noe Høyre forholder seg til etter kortsiktige vindretninger. Vi har en formålsparagraf der det heter:

«Høyre skal føre en politikk bygget på forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid. Høyre tror på forpliktende samarbeid for å løse felles problemer.»

Norske velgere sier nei til norsk EU-medlemskap i dag. Det er ikke rart med norsk økonomi på trygg grunn basert på verdiskapning og penger på bok fundert  på olje og gass, samtidig som Europa sliter med finanskrise. Men spørsmålet kan stilles på flere nivåer: Mener du at Norges plass er i EU på sikt? (Jeg kunne føyd til – blant våre nærmeste politiske allierte og samarbeidspartnere.) Og videre: Er EU-samarbeidet positivt for Europa? Langt flere vil svare ja når blikket heves mot de to siste spørsmålene. Høyres jobb blir å vise at en positiv holdning til europeisk samarbeid impliserer at vi trer inn som medlemmer på et riktig tidspunkt – ikke for langt frem i tid.

Jeg viste i en blogg nylig til at dommedagsprofetier over EU som institusjon ikke deles av den norske samfunnsforskeren og eksperten på institusjonsbygging – Johan P. Olsen.

«EU har utviklet en enorm problemløsningskapasitet.»

Høyres tillitsvalgte må ha kunnskap om EU, om prosessene i EU-parlamentet og i kommisjonen. Ja-siden kan tape også den neste EU-debatten dersom vi ikke kan leksen og overlater til EU-motstanderne å presentere skremmebildene om direktiver og beslutninger.

Men – Erna har en god leveregel om at Høyre skal snakke om mennesker, ikke milliarder. Det er en god leveregel i europa-debatten også. Vi kan tape uten kunnskap, men vi vinner heller ikke på å dosere om EU-direktiver.  Vi skal bruke de gode eksemplene,fortelle historiene, mobilisere følelsene.

Om å arrangere seminar (Skremsler 1)

Å arrangere seminar det er fali’ det. Lite ante vi fra Høyres side at det skulle skape overskrifter i aviser landet rundt da vi inviterte ordførere og gruppeledere til seminar forleden. Seminaret har innledere fra ulike hold. En av dem direktør i NHO-Service, Petter Furulund, som skal innlede om «Mer velferd for pengene gjennom bedre samarbeid mellom offentlig og privat». Ingenting er hemmelig rundt seminaret, dato og program er tilgjengelig på Høyres nettsider.

Arbeiderpartiet har tydeligvis en kampanje på gang der de skal skremme velgerne med konsekvensen av Høyres politikk. Mange ganger får det latterlige utslag, som denne gangen. Denne saken, forvrengt, er solgt inn til Avisenes Nyhetsbyrå, saken er dekket over to dager. Så har også NTB hengt seg på. Sjansene er store for at du har plukket opp nyheten.

Men i pressens oppslag er det store poenget at det er NHO som arrangerer seminar, at NHO lærer opp Høyre, og at dette er del av en samordnet konspirasjon mot velferdsstaten. I dag gjentar journalist i Dagsavisen, Bjørn Erik Dahl, at dette er et seminar arrangerert av NHO.

Det politiske poenget først: Det er selvsagt at våre ledende lokalpolitikere bør ha et gjennomtenkt forhold til hvordan ressursene kan brukes best mulig. Ironisk nok: Også partileder og statsminister i Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg gjorde dette til et poeng – i sin tale til NHOs årskonferanse for et par uker siden. Mulig at han ikke ville formulert seg slik i Fagforbundet. Men er det et godt grunnlag for en skremmekampanje fra Ap?

Martin Kolberg er intervjuet om saken, og hevder at Høyres hovedmål (og NHOs?) er å bygge ned offentlig sektor. O hellige enfold.

Den vanligvis sindige og reflekterte kommentator Kjell Werner i ANB gikk av skaftet i sin kommentar om denne «saken» i går. Hans påstand var at denne invitasjonen til seminar fra Høyres side er å sidestille med samrøren mellom LO og Arbeiderpartiet.

I kjølvannet av dette innsalget til Arbeiderpartiet vil vi komme til å se utsagn om at dette viser at arbeidstakere ikke bør stemme på Høyre. Men igjen, dette blir meningsløst. LO/ Arbeidsmandsforbundet  og NHO-Service samarbeider tett der det passer.

Så, mitt viktigste poeng om debattform: Vi har sett flere eksempler på skremsler fra Arbeiderpartiet i det siste, og flere vil det trolig bli. Men jeg håper at jeg slipper å ha «Skremsler 15» som undertittel på en blogg senere iår. Det er min beskjed til alle Høyres kandidater og tillitsvalgte foran høstens valg: Snakk om Høyres politikk, unngå overdrivelser om våre politiske konkurrenter.

Et paradoks til slutt: Jeg har mottatt invitasjon fra NHO Service om å delta på en annen konferanse som de selv arrangerer. Det er mulig jeg burde spørre Martin Kolberg om lov først, det er jo et ikke helt stuerent hopehav for Høyre? Men så vil tilfellet ha at på invitasjonen til konferansen «Fra skitten vask til ren idyll» poserer Petter Furulund i NHO Service sammen med LO-leder Roar Flåthen, og Ap-statsråd Hanne Bjurstrøm. Mer suspekt er visst ikke NHO Service.

Elevene trenger lærere med både kompetanse og evne til å se elevene

Høyre reagerer på at regjeringen og Kristin Halvorsen stiller mindre krav til kompetansen til seksåringenes lærere enn til lærere i ungdomsskolen.

Elisabeth Aspaker tok nettopp saken opp i Stortingets spontanspørretime. Halvorsen svarte at en lærer på barnetrinnet må se eleven, mens det i ungdomsskolen er viktigere med fag. Sannheten er at lærere på barnetrinnet må kunne faget for å motivere barna allerede fra starten av. Sannheten er også at en lærer i ungdomsskolen har like stort behov for å se elevens behov, for å sikre individuelt tilpasset opplæring.
(Høyres spørsmål er dekket i Dagsavisens papirutgave i dag.) Regjeringens logiske svikt fremkommer i et høringsforslag til endringer i Opplæringsloven.

Refleksjoner fra Johan P. Olsen

Interessant intervju med professor Johan P. Olsen i Morgenbladet i dag. Hans bio er lang – ledet den første norske maktutredningen. Det var et nybrottsarbeid som førte til at han også ble spurt om å lede den svenske! Mye referert til internasjonalt i samfunnsvitenskapen. Beslutningsprosesser i organisasjoner og i det politiske liv er hovedstikkord.

Han er ikke professoren som har behov for å eksponere seg i utide, takk og lov ingen Johan Galtung. Men tre refleksjoner i intervjuet – på vidt forskjellige områder, fortjener sitering:

Det første Johan P. Olsen reflekterer over er kontrastene i oppfatning av hva politikken er og skal være. Med to motsatte utgangspunkt; kort fortalt «Hva kan det offentlige gjøre for meg» versus opplysningstidens ideal: Mer i retning av «hvordan kan jeg bidra til å utvikle samfunnet, og hvordan kan min stemme fremme den utviklingen». Olsen sier at «hver gang man har prøvd å rendyrke et av de to ytterpunktene, den rene individualismen eller kollektivismen, har det gått galt.». Han oppfordrer til at Europa må finne en ny balanse mellom flere motstridende hensyn.

Det andre poenget hans gjelder EU, der han er optimist med tanke på at EU med sine tunge institusjoner vil finne løsninger gjennom de økonomiske krisene som preger deler av Europa: «EU har utviklet en enorm problemløsningskapasitet» sier han, og har liten tro på doemmedagstrusler. Med andre ord, selve det infløkte beslutningssystemet, institusjonene vil bidra til at EU også denne gangen vil finne løsninger.

Det tredje poenget kommer fra en akademiker som gjennom et langt liv har produsert akademiske resultater gjennom hardt arbeid. Han serverer et spark til en for streng håndheving av norsk arbeidsmiljølov, og mener at det ikke lar seg forene med vitenskap i verdensklasse: «37 timer i uken går bare ikke. Jeg tror ikke det er mulig å hevde seg internasjonalt om man ikke jobber omtrent like mye som ledende forskere ellers i verden».

Gratulerer, Liu Xiaobo. Menneskerettighetene er universelle.

I dag markeres fredspristildelingen til Liu Xiaobo. Det går en rød tråd fra frihetsbevegelsene i Sentral-Europa på 70-tallet, med Vaclav Havel som en sentral figur, til arbeidet som Liu og andre menneskerettsaktivister Kina utfører i dag. Havel har i dagens utgave av VG på papir og iPad et åpent brev til fredsprisvinneren, der linjen fra det tsjekkiske Charta 77 blir trukket til det kinesiske Charta 08. Dagbladet trykker i dag charteret. Det er vel verd å lese, og finnes også i sin helhet på engelsk på nettet.

Blant  kravene til Liu og Charta 08 er grunnlovsendringer som sikrer menneskerettigheter, et skille mellom lovgivende, dømmende og utøvende makt, organisasjons- og møtefrihet, ytrings-, møte- og religionsfrihet. Ja, det vil kreve store endringer i Kina. Men er det kontrarevolusjonært? Johan Galtung hevder det, han kaller Liu en ekstremist, og mener at menneskrettsverdiene er vestlige, ikke universelle, verdier. Knapt noen kjent nordmann har tatt så ofte og så systematisk gale standpunkt som Johan Galtung. Han gjør det igjen.

Da lytter jeg heller til Havel som i sitt brev i dag blant annet sier til Liu: «Din utmerkelse er ikke bare en styrke for deg, men den er en god gjerning for all. Det er en melding til hele verden om at det er mulig å tjene sannheten – og at en slik tjeneste kan bli synlig belønnet og slik et tilbud til andre, som en inspirasjonskilde. Alt er ikke fortapt.»

Videre sier Havel, som et tilsvar til Galtung, Gerhard Heiberg og andre reaksjonære: «Jeg har hatt anledning til å møte mange dissidenter fra mange forskjellige land. Jeg er overrasket over hvor like deres idealer, erfaringer og bekymringer er.»

Avslutningen fra Havel slutter jeg meg til, som en gratulasjon til fredsprisvinneren, og et ballespark til Galtung: «Grunnleggende menneskerettigheter og frihet er universelle verdier, som i sine grunnleggende riss er delt mellom alle folk og siviliserte kretser i dagens verden.