Valgkampen vil dreie seg om Høyres løsninger

Høyres programkomite la i går frem sitt forslag til program for neste periode. Der trekkes det opp løsninger innenfor skole, helse, samferdsel og trygge arbeidsplasser. Responsen på forslaget til stortingsvalgprogam som ble lagt frem i går, viser at tiden frem mot valget vil dreie seg om Høyres ideer og Høyres løsninger.

Image

I mediene varierer reaksjonen fra at Høyre holder stø, moderat kurs (Aftenposten) til at ”Alt skal privatiseres. (Klassekampen).  Vi får bedømme slik det gjøres med poeng i skihopp: Trekk fra laveste og høyeste, bruk snittet av de andre, og du har et rimelig troverdig bilde.

Høyres landsmøte vil ha det endelige ord om utforming av de politiske løsningene. Men Høyres oppslutning er ikke bare et spørsmål om program, det er også hvordan vi fremstår, og hvordan velgerne oppfatter oss, hvilken profil vi har. Jeg vil gi honnør til programkomiteen for at den har bidratt til å forsterke bilde av et Høyre som ønsker å styre, som er gjenkjennelig fordi vi er ordførerparti for mer enn halvparten av befolkningen. Som tydeliggjør vår sosialpolitikk, som tror på verdien av mangfold, tror på at alle gis muligheter gjennom å realisere kunnskapssamfunnet.

Samtidig er det ikke bare programkomiteen som skal ha honnør, som Adressas Harry Strand skriver, utfra de 3000 innspill som har kommet til programmet:  ”Det er mange år siden Høyre har fremstått som en så levende organisasjon.”

Deler av pressen er svært opptatt av metaforen om at Høyre har vokst ved å sitte stille i båten. VGs Frithjof Jacobsen kommenterer at ”det er en analyse som halter. Veldig mange av de som i dag oppgir at de vil stemme Høyre bor i kommuner der Høyre allerede styrer. Høyre-politikk er ingen ukjent størrelse for den jevne norske velger.”

Høyre skal holde det vi lover. Da er det greit at VG skriver at ”En grunn til at Høyre ikke blir så spektakulære i opposisjon er at de først og fremst oppfatter seg selv som et ansvarlig styringsparti.” Vi arbeider for et bredt, borgerlig alternativ. Det utkvitteres i samme avis med at vi har ”rollen som det samlende partiet på borgerlig side”.

Valgkampen kommer til å handle om Høyres nye løsninger, fordi Arbeiderpartiet i spissen for det rødgrønne alternativet ikke har så mye nytt å komme med. Men de prøver, med boklansering fra tidligere statssekretærer, nå i LO, og med utsagn om ”storstilt privatisering” fra partisekretær Raymnond Johansen. Slike kommer vi til å se mange av frem mot valget. Greit da å klokke inn at Bergens Tidende på lederplass mener at det blir ”vanskelig for de rødgrønne og LO å skape noe skremmebilde av situasjonen hvis Høyre får legge premissene for norsk politikk.”

Dagens Nærinslivs’ Alstadheim viser til at de rødgrønne har flyttet seg nærmere opposisjonen i våre hovedsaker om samferdsel og skole. Men samtidig kontrer Adressa med at ”Frykten for at Høyre nå er blitt så sentrumsorientert og sosialdemokratisk at valgkampen vil bli et langt gjesp, synes overdrevet.”

Det er nok å slåss om. Bergens Tidende har et stort oppslag om Høyres ambisjoner for skolen. Adressa legger vekt på valgfrihetsreformen våre for å fjerne helsekøene. Arbeiderpartiet er en dag bekymret for konkurranseevnen, og for lite investeringer i norsk næringsliv. Neste dag er det greit at norske, private eiere beskattes hardt med formuesskatt. Høyre vil skape trygge arbeidsplasser med sine forslag til skattepolitikk og ved å stimulere forskning og grundere. Samferdselspolitikken kan være vanskelig for velgerne å lese forskjellene ut av programmene partiene går til valg på, selv om Høyre er tydelig på at vi vil ha raskere utbygging ved å satse på mer helhetlige løsninger for planlegging, bygging og finansiering. Regjeringen sier den skal få opp tempoet, men som Alstadheim/DN skriver:  det er ”likevel en forskjell som kan få betydning for velgerne. De rødgrønne har styrt i snart åtte år. De kunne gjort noe før.” Adresseavisen trekker frem handlefriheten i lokalsamfunnet, og peker på en rekke av de forslagene i programforslaget vårt som er lagt frem som innebærer økt lokalt selvstyre, og større handlefrihet til kommunene.

Adresseavisen summerer opp at Høyre ”er fortsatt Høyre. Ny regjering vil gi ny kurs” og ”Det er lett å se forskjell på rødt og blått.”

Advertisements

Lavere skole, bedre skatt

Arbeiderpartiets strategi mot Høyre spriker i flere retninger nå.

  • Sterkest markeres skremsler om hva som kan skje dersom..ikke minst med H-Frp.
  • I disse dager er «stille-i-båten»-kritikken spesielt toneangivende. Det tar jeg med ro. Kommer mest som følge av frustasjon over at vi seiler stødig, og ikke seiler på skjær.
  • Så er omfavnelseslinjen i viktige saker også tydelig. Jonas Gahr Støres første 100 dager som helseminister har dels vært et forsøk på hvitvasking av helseforetakenes rykte. Dels har det vært å lansere gode H-forslag som forgjengerne hans har sagt nei til. På skole har Ap i dag Bratteli-seminar som understreker at det er en lang vei fra Hernes’ skoletanker på 90-tallet til omfavnelse av Høyres kunnskapsfokus i dag.

Heller ikke på skoleområdet er det grunn til å la seg rive med. Ap har hver valgkamp siden 2005 sagt at de vil ta skole-kommando i den rød-grønne regjeringen. Men lite har skjedd.

Trond Giske prøver å kombinere skremsler og omfavnelse på skoleområdet i dag. Man kan ikke spare seg til bedre skole. Høyre må velge: Enten satsing på bedre skole, eller skattekutt.

Tja. Giske er velkommen til å lese Høyres alternative statsbudsjett. Høyres satsing på etter- og videreutdanning av lærere, der regjeringen bare snakker om det. Parallellt med forslag om balanserte skattereduksjoner.

Eller sjekke ut hvilke kommuner som har den beste skolen, og hvilket parti som har ordføreren?

Men enda mer går tanken tilbake til 2001. Høyre vant valget på bedre skole, lavere skatt. Vi sa det så mange ganger, at tungen et par ganger slo krøll på seg slik at det kom ut som lavere skole og bedre skatt.

H og samarbeidsregjeringen leverte både med lavere skatt og bedre skoleløsninger i løpet av fire år. Og Arbeiderpartiet adopterte både skattenivået og Kunnskapsløftet da Stoltenberg 2 overtok. Mindre entusiastisk – og mindre evnerikt, slik at det til tider har minnet om trykkleifen – lavere skole og bedre skatt.Men like fullt.

Dersom H må velge mellom bedre skole eller skattekutt, antar jeg at Aps svar er mye høyere skatt for en mye bedre skole?

Elevene trenger lærere med både kompetanse og evne til å se elevene

Høyre reagerer på at regjeringen og Kristin Halvorsen stiller mindre krav til kompetansen til seksåringenes lærere enn til lærere i ungdomsskolen.

Elisabeth Aspaker tok nettopp saken opp i Stortingets spontanspørretime. Halvorsen svarte at en lærer på barnetrinnet må se eleven, mens det i ungdomsskolen er viktigere med fag. Sannheten er at lærere på barnetrinnet må kunne faget for å motivere barna allerede fra starten av. Sannheten er også at en lærer i ungdomsskolen har like stort behov for å se elevens behov, for å sikre individuelt tilpasset opplæring.
(Høyres spørsmål er dekket i Dagsavisens papirutgave i dag.) Regjeringens logiske svikt fremkommer i et høringsforslag til endringer i Opplæringsloven.

Vesterålen inn i fremtiden

Reiser og besøk i organisasjonen er på samme tid det mest givende, men også mest tidkrevende, en generalsekretær foretar seg. Fortsatt ny i stolen og mindre enn et år unna et lokalvalg er det mange reiser nå i oktober/ november.

Sist helg sto Vesterålen for tur, for første gang i denne jobben, men samtidig en region jeg hadde glede av å besøke en rekke ganger i mitt forrige «jobbliv».


Jeg har en gammel bekjent i Bodø, han er ikke Høyre-mann, sier han, men jeg får heia-rop på Facebook hver gang jeg beveger meg ut i landet, og spesielt når ferden går nordover. Det er fordi han tilhører generasjonen som har et kjærlighetsforhold til Erling Norviks Høyre, den gangen oppslutningen om Høyre vokste mot taket i distrikts-Norge.Jeg skjønner ham. Jeg får noen av vibbene når jeg møter Høyre-folk langt fra Oslo og tuner inn på det som tenner dem til innsats for blå valgseier.

Nordland er et fylke som fyller meg med både hornmusikk og ergrelse. Hornmusikken får du eksempelvis i fly, når du flyr over Helgeland på vei mot Bodø, med mektige, snødekte fjell og utfordrende kystformasjoner. Eller når neste etappe med Widerøe går fra Bodø over Vestfjorden mot Stokmarknes.

Ergrelse skyldes muligheter som ikke utnyttes. Nordland er det eneste fylket ved siden av Finnmark som har hatt en tilbakegang i folketallet de siste 40 år. Der den norske befolkningen har økt med en millon siden 1970, og nærmer seg fem millioner, der har Nordlands befolkning stagnert og krøpet under 240.000. Noen regionsentre og byer har lagt på seg, men ikke så mye at det demmer opp for samlet fraflytting.

Vesterålen er et speilbilde på dette. En befolkning som samlet har krympet med omlag 20 prosent siden 1970. Brutto betyr det at mer enn en av fem har flyttet ut, og at lokalsamfunn forgubbes. Sortland har holdt stand og vokst, etterhvert som et naturlig region- og handelssenter. Andøy, Lødingen og Bø har blødd mest, og da er det lett å se forklaringene: Forsvaret har bygget ned, og i fiskeriene tas det samme kvantumet opp, men med et langt mindre antall fiskere og fiskefabrikker. Bø i Vesterålen har mistet mer enn 40 prosent av befolkningen siden 1970.

Nordlands vanskjebne er at alt for mange vil gjøre fylket til et museum. Det skal satses på fiskeri og reiseliv er et vanlig omkved. Vel og bra.Men disse to næringene vil ikke klare å sysselsette mange nok. Ungdom flytter ut når de tar utdanning, og kommer ikke tilbake, eller de ferdigstiller utdannelse i fylket, og flytter ut for å få jobb.

Nordland har fortrinn innen energi, både vannkraft og potensielle olje og gassressurser. Fylket har en kyst og gründere som taler for gode muligheter innen oppdrett. Men statlige byråkrater og Oddekalver bremser så godt de kan det siste, det vernes mer enn det satses på vannkraft, med Vefsna som det viktigste eksemplet, og vi har en regjering som jeg frykter aldri vil klare å konkludere positivt med tanke på å få i gang prosessen for å åpne farvannene for en balansert utbygging av olje og gassressursene i havet utenfor Lofoten og Vesterålen.

På vei hjem fra konferansen leste jeg om Gunnar Ellingsen i Lødingen, som av Dagens Næringsliv er kåret til gasellevinner i Nordland. Han er gründer mellom to landskapsvernområder, og sier at «det er vanskelig å gjøre noe som helst, alt er jo fredet eller vernet.»

Høyres fokus på at vi må se mot fremtidens utfordringer er spesielt aktuelle i Nordland, der er fremtiden allerede nå: Satsing på kompetanse, forskning og utvikling, avklaring av en norsk energipolitikk som ikke bare er å seile fra skjær til skjær.

Og folkevalgte i regionen som ser fremover, som vil samarbeide, og som er opptatt av at barn og barnebarn skal finne jobb – i fylket. Det trengs flere som Jonni Solsvik, Høyre-ordfører og leder i regionrådet, som har visjonen om å se etter mulighetene i horisonten.

Dumme velgere – og Høyres velferdsløsninger

Da de rødgrønne vant regjeringsmakten i 2005 hadde de tre overordnete prosjekter:

  • Flertallsregjering,
  • mer penger til offentlige budsjetter, fremfor alt til kommunene, og
  • nei til private løsninger.

Så har det vist seg, stadig sterkere, at en flertallsregjering ikke er mer styringsdyktig eller handlekraftig, at man ikke har klart å løse velferdsutfordringene på tross av handlefrihet til å bruke mye penger, og avvisningen av private løsninger er et blindspor som velgerne har stadig mindre forståelse for.

Erna Solberg sa i sin tale til Høyres stortingsrepresentanter sist torsdag at Høyres sjel ligger i velferdspolitikken. Det har fått SVs parlamentariske leder Bård Vegar Solhjell til å «tenne på alle plugger» som Dagsavisen skriver i dag. Høyre er kun en bremsekloss, utbasunerer han.

Høyre anviser andre løsninger enn SV. Vi mener at det er viktig at du som skattebetaler beholder så mye av egen inntekt at du kan ta vare på deg selv og dine nærmeste. Dersom offentlige velferdsløsninger skal realiseres ved å skatte deg i hjel, vil ikke det fremme velferdssamfunnet. SV retorikk sier at skattelettelser er uforenlig med velferdsstatens utfordringer.

Høyre sier også at verdiene må skapes, slik at der blir nok å fordele. Formuesskatt på verdier som står i bedriftene er eksempler på en skatt som truer arbeidsplasser i familieeide bedrifter mange steder i Norge. SV ser bort fra arbeidsplassene, og snakker om skattelette for de «rike». Sannheten er at det meste av Høyres skattelettelser er rettet inn slik at det skal lønne seg for den enkelte å jobbe, og for å sikre trygge jobber og bedrifter.

Høyre mener at private i mange tilfeller kan levere tjenester like godt som det offentlige. SV vil stramme inn, det siste eksemplet er forslaget om endringer i regelverket for de private barnehagene. Med disse reglene på plass ville langt færre våget å satse på barnehageutbygging, vi ville ikke hatt full barnehagedekning. Da blir det patetisk når Solhjell hevder at Høyre har ønsket å bremse utbyggingstempoet. Hvor har han det fra?

Solhjell hevder at Høyre var mot innføring av alderstrygd, mens sannheten er at alderstrygden ble vedtatt i Stortinget under en Høyre-regjering i 1923, og Folketrygden tilsvarende ble innført under den borgerlige Borten-regjeringen.

Høyre er opptatt av utdanning og skolens betydning for å hindre at store befolkningsgrupper blir satt på sidelinjen, fordi så mange ikke kan lese og skrive ordentlig.

Men Solhjell gjør klokt i å konsentrere seg om egen politikk fremfor å lage skremmebilder som velgerne ikke kan tro på. Høyre anerkjenner at også regjeringspartiene ønsker å utvikle velferdssamfunnet, vi har ambisjoner på begge sider av den politiske midtstreken. Men løsningene er forskjellige.

SVs parlamentariske leder kunne like gjerne ha rykket ut med beskjed om at velgerne er dumme. Velgerne kjenner Høyre, de kjenner våre løsninger, og i øyeblikket scorer Høyre stadig bedre på meningsmålinger, senest i dag i Dagbladet. Vår tilnærming til velferd etterspørres fremfor regjeringens egen.

Flinke lærere viktigere enn små klasser

Kristin Halvorsen går nå i felten for å få kommunene til å redusere klassestørrelsene, og ansette flere lærere. Dette skal sikres gjennom nye lovbestemmelser.Halvorsen har kommet skjevt ut, og blitt beskyldt for å sette barna opp mot de eldre. Kunnskapsministeren misliker det så sterkt at hun har hatt et behov for å dementere dette. Men faktum er at regjeringen igjen velger å utstede lover for å overstyre kommunene, som altså ikke selv skal prioritere ressursene mellom ulike oppgaver og behov. Til syvende og sist er det også et spørsmål som er ubesvart: Er mindre klasser det viktigste for barns læring? Lite tyder på det. Elevresultatene fra kommuner med mindre skoler og klasser er ikke noe bedre enn det som oppnås i Osloskolen.

Høyres holdning, som Erna understreket i går,  er at det er viktigere å backe de lærerne som er i skolen og styrke kompetansen gjennom etterutdanning.

Det andre som er påkrevd er å sørge for at ledelse i skolen – på alle plan – styrkes. Jeg satt i et utvalg i fjor nedsatt av Kunnskapsdepartementet, som skulle gi råd om hvordan tidsbruken kunne bedres i skolen, for lærerne. Svaret, som utvalgslederen ga da rapporten ble overrakt, var «Ledelse, ledelse, ledelse». Kommunenes ledelse av skolene i kommunen, rektors ledelse av skolen og lærerne, og den enkelte lærers ledelse av klassen i undervisningen.

Målet om flere lærere inn i skolen for å skape mindre klasser kan være tilforlatelig nok, men det støter også på et annet problem: Det er vel kjent at en av utfordringene skolen har, er rekruttering av gode lærere i en tid da en av ungdomstrinnet og videregående skoles store utfordringer er alle lektorene som pensjonerer seg uten å bli erstattet. Flere lærere vil uvegerlig måtte settes opp mot læreres etterutdanning og læreres lønn – eller sagt på en annen måte: Prestisjen og gleden over å jobbe i skolen.

I dag får SV-ministeren motbør fra forskerhold mot satsingen for redusert klassestørrelse: Professor i grunnskolepedagogikk Kåre Skagen ved Høgskolen i Oslo sier at det «gir ingen fordeler med 15 elever«. Han understreker at det er lærernes kompetanse som er det avgjørende.

Skagen er ikke den eneste forskeren som peker på dette. Jan Arild Snoen har en gjennomgang i en tidligere artikkel i Minerva på nett.

Norsk skole dårlig på ledelse?

Baard i NHO blogger i dag om Intet nytt under skolen?

Trivsel blant lærerne kan være et utgangspunkt for å oppnå videre resultater i skolen. Men det er oppsiktsvekkende når den siste internasjonale undersøkelsen om undervisning og læring viser at lærerne i Norge er de som scorer dårligst på å kontrollere om det faglige innholdet er forstått, og sammen med Irland scorer dårligst på at lærerne mener ledelsen tolerer dårlig arbeid ved skolen.

Med andre ord: lærerne har ikke “kvalitetskontroll” på hva elevene har lært, og rektor har ikke “kvalitetskontroll” av lærernes arbeid. Det er langt igjen til skolene blir en lærende organisasjon slik vi ønsker det.

Undersøkelsen er den første «TALIS»-undersøkelsen fra OECD. Lærere på ungdomstrinnet i 23 land har fått spørsmål knyttet til forholdene for undervisning og læring. Det er altså lærernes egenvurdering som slår ut i svarene.

%d bloggers like this: