Et åpnere samfunn anno 2011 – fleksibel turnus

I blant kan det være greit å trekke noen sammenligninger for å se bildet. For Arbeiderpartiet og fagbevegelsen skulle det visst være en gavepakke. Avsløringen av graverende brudd på arbeidsmiljøloven på Ammerudlunden sykehjem i Oslo. Det som etterhvert har blitt hetende Adeccosaken.

Gavepakken besto i at Arbeiderpartiet endelig skulle få has på «fienden» – de private alternativene i omsorgssektoren. Og for Adecco har det blitt en ydmykende ferd, der ledere har måttet gå av, og anseelsen til firmaet har blitt skadelidende. Høyres byrådsleder i Oslo slo klart fast at det som hadde foregått, med utstrakt overtid uten kompensasjon for de ansatte, ikke var akseptabelt. Kontrakten ble sagt opp.

Men i kjølvannet av Ammerudlunden har bildet snudd: Det har kommet en lang rekke opprullinger av ulovlige tilstander i helsevesenet og omsorgssektoren, hvor det ikke er mulig å si at offentlig drift har fremstått bedre enn private aktører.Like interessant: De siste ukene har fokus dreid seg mot svakhetene i Arbeidsmiljøloven: Den er ikke tilpasset utfordringene i omsorgssektoren.

  • Utstrakt innslag av deltidsstilling.
  • Utfordring med å skaffe nok kvalifiserte medarbeidere – en utfordring som vil tilta i takt med utbygging av sektoren i årene fremover.
  • Behovet for å ha nok personell til stede døgnkontinuerlig og i helgen.
  • Behovet for å kunne tilby beboere på institusjoner, hjemmeboende og pasienter mer ontinuitet og dermed større forutsigbarhet og trygghet i hvilke ansatte de må forholde seg til.

Et viktig svar på dette er å kunne avtale alternative turnuser – fleksible turnuser – fordi det ligner på avtalene i oljesektoren. Lengre vakter med lengre friperioder, i korthet. Min tidligere kollega og tidligere helsebyråd i Bergen, Christine B. Meyer, har pløyd mark med prøveordninger ved enkelte institusjoner i byen. Hun sørget også for følgeforskning, og evalueringer er entydige. De ansatte trives med dette, og ikke minst: pasientene blir friskere!

Hva er så problemet? Jo, at fagforeninger sentralt strittet i mot å miste kontroll, de har vetorett etter loven, og ønsker at dette ikke skal få permanent karakter. Det sies nei til at ordninger skal kunne avtales lengre enn prøveperioder på ett år.

På åttitallet hadde vi debatten om lengre åpningstider i butikkene, Willoch-regjeringen og Astrid Gjertsen kjempet kampen, og fikk sterk motstand fra et Arbeiderparti som strittet i mot. I dag brukes det som hovedargumenter mot endringer i Arbeidsmiljøloven og for at fagforeningene skal ha vetorett – at det ikke er behov for endringene, at pasientene vil lide dersom de ansatte er slitne under lange vakter og at arbeidstakerne trenger beskyttelse mot press fra arbeidsgiverne.

For 25 år siden sa Aps Kjell Helland i Stortingsdebatten at «vi skrur klokka 100 år tilbake for de arbeidstakere som her blir berørt.» Partifellen Marit Rotnes hevdet at lengre åpningstider i butikkene ville undergrave «den betydningen som et rikt familieliv har for barns oppvekst», og at lovendringene tilbød «familiene å bruke sin fritid til å handle».

I ettertid virker motstanden mot lovendringen like komisk som Stortingsmotstand mot å innføre farge-TV i Norge eller motstanden mot å oppheve NRK-monopolet. Arbeidet for å myke opp arbeidsmiljøloven, spesielt med blikk på utfordringene i helse og omsorgssektoren, er dette tiårets kamp for et åpnere samfunn. Jeg spår at motstanden om 25 år vil fortone seg like merkelig som Aps kamp på 80-tallet mot at du skulle kunne kjøpe brød etter kl 17.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: