Obama – dialogorientert eller steil?

Et interessant bilde trer frem av President Barack Obama her i Washington: En President som i Europa og store deler av den øvrige verden oppfattes som opptatt av dialog og imøtekommenhet, har ikke maktet å bygge bro over partigrensene her i USA.

Obamas vilje til dialog til erstatning for War On Terror, har brakt inn en annen politisk linje overfor Iran. Den kritiseres for å være svak på hjemmebane, når Irans president på FNs talerstol nærmest gjør narr av det landet han de facto besøker. Og spørsmålet er om den bringer resultater.

Obama har likedan tatt nye initiativ i multilaterale organer. Han la prestisje i klimatoppmøtet i København, uten at det brakte store resultater. I Midt-Østen er samtaler på gang mellom palestinere og Israel, med utenriksminister Hillary Clinton i førersetet. (Fra republikansk hold her i Washington stilles det riktignok store spørsmål ved strategien, og det pekes på sammenhenger mellom de to prosessene: ingen forhandlingerIsrael – palestinerne kan føre frem uten at det tas hensyn til at Iran er i bakgrunnen og trekker i trådene, hevdes det.)

Det interessante er at kontrasten er stor til hvordan Obama oppfattes på hjemmebane.Fra republikansk side er omkvedet: Svært intelligent, en god taler, prinsippfast, men derfor uten den evnen Clinton hadde til å rekke ut en hånd over mot republikanerne. Og selv om talene appellerer til følelser, beskrives Presidenten som en person som ikke fremtrer empatisk, som ikke har evne til smalltalk og å bedrive politisk håndverk for å få på plass brede løsninger i Kongressen.

Dette kan også bli krevende for Obama dersom han blir avhengig av et republikansk flertall i ett eller begge kamre i Kongressen.

Nå er mye av forklaringene utenfor Obamas egen kontroll: Demokratene vant kontroll over begge kamre i Kongressen i 2006, før Obama ble valgt. Og det er The speaker, Nancy Pelosi, og majoritetsleder i Senatet, Harry Reid, som kritiseres aller sterkest fra opposisjonspartiet. Seg selv nok, ingen vilje til løsninger over partigrensen er omkvedet. Republikanerne har i aller høyeste grad bidratt selv. Særlig fordi nominasjonene i begge parti gradvis også radikaliserer partiene: Moderate republikanere har tapt nominasjon eller blitt tvunget til å innta mer høyreradikale standpunkter. Moderate demokrater står i fare for å tape sitt sete i november.

Obama – den dialogorienterte presidenten på verdensscenen, men steil på hjemmebane?

Et PS med norske briller: Vi har hjemme en utenriksminister som spås å være arvtaker til Jens Stoltenberg som Arbeiderpartileder. Og Gahr Støre har de siste ukene gått inn i stadig flere debatter på hjemmebane, blant annet om velferdsstaten i fortid og fremtid.

Men også for Gahr Støre trer et bilde frem: Dialogorientert på utenriksarenaen, men med AUF-retorikk og grovkornet karakteristikk av politiske motstandere i de «hjemlige» debattene. Kanskje nyttig for Gahr Støre å lære av Obamas problemer.

Én kommentar

  1. Noe av problemet er nok at demokratene demoniserte Bush så voldsomt at nå tar republikanerne igjen. Tidlig i sin presidentperiode var jo faktisk Bush ganske villig til å inngå kompromisser med demokratene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: