En valgkamp om myter (skremsler del 7)

I 2011 planla Arbeiderpartiet en valgkamp med skremsler om Høyres politikk. Planene ble justert etter 22. juli, men har kommet frem igjen. Det merkers tydelig når Arbeiderpartiet i Stortinget er mer opptatt av å snakke om Høyres løsninger enn om det programmet partiet selv har lagt frem. Valgkampen vil dreie seg om Høyres løsninger, som jeg skrev i går.

560186_10151245265241216_1603623114_nSymptomatisk nok har Raymond Johansen i et innlegg i Aftenposten i dag (bare papirutgave) flere referanser til Høyres programforslag, men intet om det hans eget parti la frem for noen uker siden.Bare synd at omtalen av Høyres politikk er nettopp .. skremsler.

Høyre har på en rekke landsmøter hatt grundige og åpenhjertige debatter om dilemmaet knyttet til abort etter 12. uke og faren for at vi utvikler et sorteringssamfunn der funksjonshemninger blir valgt bort hos et foster. Derfor har et bredt landsmøteflertall i Høyre, gjennom tre programbehandlinger valgt å programfeste at kunnskap tilegnet etter 12. uke om fosterets arvelige egenskaper ikke i seg selv skal gi rett til abort. Programkomiteen i Høyre presiserer standpunktet i det forslaget som er lagt frem denne uken: dette er ikke et spørsmål som rokker ved kvinnens rett til selvbestemt abort de første tolv ukene. Og kvinner skal ikke måtte bære frem et foster med en tilstand som ikke er forenlige med liv.

Det er ikke min jobb å vurdere om dette forslaget får tilslutning på årets landsmøte. Der er mange i partiet som mener at dagens lovgivning skal beholdes. Men Raymond Johansens lettvinte omtale av et vanskelig spørsmål er like fullt skremsler: Han hevder at dette er noe Høyre kommer med nå, altså at det er et nytt standpunkt, og han mener at det er et anslag mot kvinnekampen. at Høyre vil innskrenke abortloven som et gufs fra fortiden.

Raymond Johansen skriver videre i dagens innlegg at Høyre vil sørge for at «færre har råd til å sende barna sine» til barnehagene, ved å fjerne maksprisen. Skremsel igjen. Maksprisen omtales ikke i programforslaget, derimot vil Høyre inntektsgradere foreldrebetalingen for familier med lav inntekt. Det er altså det motsatte av Aps påstand som er realiteten: Flere vil ha råd til å benytte barnehage.

Neste er en ny gjentakelse av påstanden om at Høyre vil kutte sykelønn, fordi vi ikke har skrevet om det i programmet. «Altså vet vi ikke om de ønsker å innskrenke arbeidstageres frihet og mulighet til å være syke», skriver Raymond J. Men han har da fått svar på det spørsmålet flere ganger i den offentlige debatt.

Arbeiderpartiets partisekretær møtte i går programforslaget vårt med en kommentar om «storstilt privatisering» (Dagbladet papirutgave 12.3.) Høyres satsing på å kutte de rødgrønnes helsekøer ved å innføre fritt behandlingsvalg er i Aps øyne en «massiv pengeoverføring til det private». Men verre er det at det også her skremmes med påstander langt utenfor realitet: «Samtidig vil de i budsjettet for 2013 kutte 1,2 milliarder innen helse.» Det er ren desinformasjon. Faktum er at Høyre i sitt alternative budsjett foreslo økte bevilgninger på området helser, og blant annet hadde forslag til økt kjøp av helsetjenester fra private og friske midler til sykehusene på 500 mill. kr.

Høyre vil ha et samfunn med mangfold og med muligheter for alle. Da trengs det bedre ideer og nye løsninger. Vi tar når som helst debatten med et Arbeiderparti som sier at friheten må omfatte alle, ikke bare de med penger og eiendom. Det er vår helsepolitikk som gir alle mulighet til å komme ut av helsekøen ved å innføre fritt behandlingsvalg på det offentliges regning. Arbeiderpartiet reserverer den retten for dem ..med penger og eiendom..som kan kjøpe seg ut av køen.

Skremsler del 7? Kunne antagelig ha vist til et høyere nr, men du kan lese om de navngitte i tidligere blogger. De fleste er fortsatt relevante. Arbeiderpartiet driver gjenbruk av skremmebildene sine.

Valgkampen vil dreie seg om Høyres løsninger

Høyres programkomite la i går frem sitt forslag til program for neste periode. Der trekkes det opp løsninger innenfor skole, helse, samferdsel og trygge arbeidsplasser. Responsen på forslaget til stortingsvalgprogam som ble lagt frem i går, viser at tiden frem mot valget vil dreie seg om Høyres ideer og Høyres løsninger.

Image

I mediene varierer reaksjonen fra at Høyre holder stø, moderat kurs (Aftenposten) til at ”Alt skal privatiseres. (Klassekampen).  Vi får bedømme slik det gjøres med poeng i skihopp: Trekk fra laveste og høyeste, bruk snittet av de andre, og du har et rimelig troverdig bilde.

Høyres landsmøte vil ha det endelige ord om utforming av de politiske løsningene. Men Høyres oppslutning er ikke bare et spørsmål om program, det er også hvordan vi fremstår, og hvordan velgerne oppfatter oss, hvilken profil vi har. Jeg vil gi honnør til programkomiteen for at den har bidratt til å forsterke bilde av et Høyre som ønsker å styre, som er gjenkjennelig fordi vi er ordførerparti for mer enn halvparten av befolkningen. Som tydeliggjør vår sosialpolitikk, som tror på verdien av mangfold, tror på at alle gis muligheter gjennom å realisere kunnskapssamfunnet.

Samtidig er det ikke bare programkomiteen som skal ha honnør, som Adressas Harry Strand skriver, utfra de 3000 innspill som har kommet til programmet:  ”Det er mange år siden Høyre har fremstått som en så levende organisasjon.”

Deler av pressen er svært opptatt av metaforen om at Høyre har vokst ved å sitte stille i båten. VGs Frithjof Jacobsen kommenterer at ”det er en analyse som halter. Veldig mange av de som i dag oppgir at de vil stemme Høyre bor i kommuner der Høyre allerede styrer. Høyre-politikk er ingen ukjent størrelse for den jevne norske velger.”

Høyre skal holde det vi lover. Da er det greit at VG skriver at ”En grunn til at Høyre ikke blir så spektakulære i opposisjon er at de først og fremst oppfatter seg selv som et ansvarlig styringsparti.” Vi arbeider for et bredt, borgerlig alternativ. Det utkvitteres i samme avis med at vi har ”rollen som det samlende partiet på borgerlig side”.

Valgkampen kommer til å handle om Høyres nye løsninger, fordi Arbeiderpartiet i spissen for det rødgrønne alternativet ikke har så mye nytt å komme med. Men de prøver, med boklansering fra tidligere statssekretærer, nå i LO, og med utsagn om ”storstilt privatisering” fra partisekretær Raymnond Johansen. Slike kommer vi til å se mange av frem mot valget. Greit da å klokke inn at Bergens Tidende på lederplass mener at det blir ”vanskelig for de rødgrønne og LO å skape noe skremmebilde av situasjonen hvis Høyre får legge premissene for norsk politikk.”

Dagens Nærinslivs’ Alstadheim viser til at de rødgrønne har flyttet seg nærmere opposisjonen i våre hovedsaker om samferdsel og skole. Men samtidig kontrer Adressa med at ”Frykten for at Høyre nå er blitt så sentrumsorientert og sosialdemokratisk at valgkampen vil bli et langt gjesp, synes overdrevet.”

Det er nok å slåss om. Bergens Tidende har et stort oppslag om Høyres ambisjoner for skolen. Adressa legger vekt på valgfrihetsreformen våre for å fjerne helsekøene. Arbeiderpartiet er en dag bekymret for konkurranseevnen, og for lite investeringer i norsk næringsliv. Neste dag er det greit at norske, private eiere beskattes hardt med formuesskatt. Høyre vil skape trygge arbeidsplasser med sine forslag til skattepolitikk og ved å stimulere forskning og grundere. Samferdselspolitikken kan være vanskelig for velgerne å lese forskjellene ut av programmene partiene går til valg på, selv om Høyre er tydelig på at vi vil ha raskere utbygging ved å satse på mer helhetlige løsninger for planlegging, bygging og finansiering. Regjeringen sier den skal få opp tempoet, men som Alstadheim/DN skriver:  det er ”likevel en forskjell som kan få betydning for velgerne. De rødgrønne har styrt i snart åtte år. De kunne gjort noe før.” Adresseavisen trekker frem handlefriheten i lokalsamfunnet, og peker på en rekke av de forslagene i programforslaget vårt som er lagt frem som innebærer økt lokalt selvstyre, og større handlefrihet til kommunene.

Adresseavisen summerer opp at Høyre ”er fortsatt Høyre. Ny regjering vil gi ny kurs” og ”Det er lett å se forskjell på rødt og blått.”

Den rødgrønne maktarrogansen rår

Regjeringen har pusset embedsverket på Stortinget for å begrense spørrelysten. Det er i seg selv en utidig innblanding statsmaktene imellom. Det er også et nytt eksempel på en regjering som har feil fokus: På opposisjonen fremfor på å styre landet og gjennomføre politikk.

Saken blir verre av at regjeringen denne uken både har demonstrert at den gjerne utreder konsekvenser av politikk den mener opposisjonspartiene foreslår, attpåtil med innleid hjelp. Og når opposisjonen foreslår politikk, besvares spm fra regjeringens egne på Stortinget med ekspressfart. Det er ikke noe galt med regjeringskvartalets kapasitet. Men den brukes feil.

Image

Saken: I dag er det et oppslag i Dagens Næringsliv om at finansministerens øverste embedsmann, finansråd Gjedrem, har henvendt seg til Stortinget for å få endret arbeidsordningen i Stortinget, «slik at antall spørsmål begrenses noe.» Som Per-Kristian Foss uttaler, i egenskap av medlem av Stortingets presidentskap: «Det kan godt hende noen spørsmål er unødvendige, men det skal vi ikke ha noen sensurinstans for. Det kan godt tenkes at noen av spørsmålene inneholder dumskap i den forstand at spørsmålene allerede er besvart, men det må man regne med i politikken. Men da er de til gjengjeld lette å svare på.» Det er ingen grunn til å tro at Svein Gjedrem har sendt spørsmålet i et vakuum. Dette er trolig klarert enten mot regjeringsråd, statsministerens øverste embedskvinne eller mot finansministeren, trolig begge. Det er altså uttrykk for et mer forankret syn i regjeringen. I seg selv et uttrykk for at den rød-grønne flertallsregjeringen har sittet for lenge.

Jeg var selv en del av det politiske apparatet i den forrige regjeringen. Jeg tør ikke tenke på raseriet fra Arbeiderpartiet i opposisjon dersom mindretallsregjeringen Bondevik 2 hadde brukt en fremtredende representant for embedsverket til å rette en slik henvendelse til Stortinget. Mistillit ville ikke være langt unna.

Det blir mer penibelt for regjeringen ved at denne uken har kommet et par andre saker som uttrykker en maktarrogant vilje til å bruke regjeringsapparatet som valgkampmaskin for de rødgrønne til fortrengsel for «trivielle» oppgaver som å yte opposisjonspartiene svar.

I går retwitret statsministeren ivrig sin egen rådgiver om at Finansdepartementet hadde regnet ut virkningene av Høyres forslag knyttet til formuesskatten. Det «morsomme» var at Finansdepartementets beregninger lå i et svar på skriftlig spørsmål fra Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Marianne Marthinsen. I stortingets forretningsorden heter det at «Statsråden som spørsmålet er rettet til, skal gi et skriftlig svar innen seks virkedager til stortingsrepresentanten som har stilt spørsmålet.» Statsrådene pleier å bruke den tiden de har lov til å bruke. Men ikke her. På tross av Gjedrems bekymring for arbeidet i Finansdepartementet, med alt maset fra Stortinget: Her var spørsmålet oversendt onsdag, besvart og lagt ut på hjemmesidene torsdag. Og vel å merke dette er ikke en sak som Stortinget har til behandling. Det var noe Marianne Marthinsen – og Jens Stoltenberg – vil ha til sin valgkampretorikk.

Tidligere i uken meldte NRK Dagsnytt at forskeren Terje P. Hagen på bestilling fra Helse- og omsorgsdepartementet har utredet Høyres modell for styring av sykehusene. Som Bent Høie sier: «Rart at han ikke har kontaktet oss, for det han har utredet er ikke vår modell.»

Regjeringen prioriterer ressursene, den prioriterer embedsverkets tid. Den synes det er plagsomt med opposisjonens spørsmål. Men den bruker embedsverkets både tid og ressurser til valgkamparbeidet for de rødgrønne.

Tid for ny regjering.

Åpenhet om bidrag til politiske partier – hva er problemet?

I dag ble det kringkastet som toppsak av NRK at Stein Erik Hagen vil gi bidrag til de politiske partiene for å rette opp det forspranget Ap og venstresiden får i valgkampen gjennom støtten fra LO.

Høyre sier takk til Hagen. Men det er utrolig hvor mange ganger en trivialitet kan gjøres til overskrift i media. Og det viser at det er mange mil – på flere måter – mellom norsk innenriksdebatt og det som har preget media i helgen: terroren i Algerie.

Jeg stiller til debatt når jeg blir spurt om dette, både for å understreke at dette verken er skummelt eller hemmelig. Og dessuten har flere godt av å høre hovedpoenget: Høyre går til valgkamp med meningsmålinger der vi har omlag 30 pst av velgerne i ryggen. Men vi har inntekter som et 17 pst parti.

I Politisk Kvarter ble jeg møtt av Marianne Marthinsen fra Arbeiderpartiet, som hadde en variant av partiets skremsler om Høyres politikk: Høyre er mot åpenhet om bidrag. (Snodig all den tid dagens debatt kom på bakgrunn av full åpenhet fra både giver og mottaker.) Høyre har stemt i mot forslag om åpenhet om bidrag i Stortinget. (Nei, men Høyre stemte for vårt eget forslag som faktisk ville bidra til åpenhet hele tiden, ikke bare i valgår. Høyre har også i lang tid publisert fortløpende de bidragene vi får.) Høyre vil gi Hagen skattefradrag for bidraget sitt. (Nei, men vi tar til orde for at du skal kunne få et begrenset fradrag for medlemskontingent og smågaver til partier såvel som til andre organisasjoner.)

Høyres politikk blir ikke påvirket av bidragene. Men vi er glad for at mange i næringslivet, såvel som velgere fleste, setter pris på våre løsninger for å Skape trygge arbeidsplasser, og derfor ønsker regjeringsskifte.

Bidragene er faktisk beskjedne. Høyre har langt større inntekter fra medlemskontingent, og fra småbidrag enkeltvis eller fra faste givere. Men vi tar gjerne i mot fra flere. For dette valget skal vi vinne. Åtte år med de rødgrønne er nok. Norge trenger Nye ideer og bedre løsninger.

Lavere skole, bedre skatt

Arbeiderpartiets strategi mot Høyre spriker i flere retninger nå.

  • Sterkest markeres skremsler om hva som kan skje dersom..ikke minst med H-Frp.
  • I disse dager er «stille-i-båten»-kritikken spesielt toneangivende. Det tar jeg med ro. Kommer mest som følge av frustasjon over at vi seiler stødig, og ikke seiler på skjær.
  • Så er omfavnelseslinjen i viktige saker også tydelig. Jonas Gahr Støres første 100 dager som helseminister har dels vært et forsøk på hvitvasking av helseforetakenes rykte. Dels har det vært å lansere gode H-forslag som forgjengerne hans har sagt nei til. På skole har Ap i dag Bratteli-seminar som understreker at det er en lang vei fra Hernes’ skoletanker på 90-tallet til omfavnelse av Høyres kunnskapsfokus i dag.

Heller ikke på skoleområdet er det grunn til å la seg rive med. Ap har hver valgkamp siden 2005 sagt at de vil ta skole-kommando i den rød-grønne regjeringen. Men lite har skjedd.

Trond Giske prøver å kombinere skremsler og omfavnelse på skoleområdet i dag. Man kan ikke spare seg til bedre skole. Høyre må velge: Enten satsing på bedre skole, eller skattekutt.

Tja. Giske er velkommen til å lese Høyres alternative statsbudsjett. Høyres satsing på etter- og videreutdanning av lærere, der regjeringen bare snakker om det. Parallellt med forslag om balanserte skattereduksjoner.

Eller sjekke ut hvilke kommuner som har den beste skolen, og hvilket parti som har ordføreren?

Men enda mer går tanken tilbake til 2001. Høyre vant valget på bedre skole, lavere skatt. Vi sa det så mange ganger, at tungen et par ganger slo krøll på seg slik at det kom ut som lavere skole og bedre skatt.

H og samarbeidsregjeringen leverte både med lavere skatt og bedre skoleløsninger i løpet av fire år. Og Arbeiderpartiet adopterte både skattenivået og Kunnskapsløftet da Stoltenberg 2 overtok. Mindre entusiastisk – og mindre evnerikt, slik at det til tider har minnet om trykkleifen – lavere skole og bedre skatt.Men like fullt.

Dersom H må velge mellom bedre skole eller skattekutt, antar jeg at Aps svar er mye høyere skatt for en mye bedre skole?

Skape trygge arbeidsplasser – eller vinne valg koste hva det koste vil

I dag legges det frem en rapport som viser at deler av norsk næringsliv går så det suser. Dersom du har jobb i eller har kompetanse i industri som er knyttet til olje og gassnæringen, er du heldig. Men rapporten viser også at mye annet næringsliv sliter, med markedene, med kostnadsnivå.

Høyre vil vinne valget for å legge til rette for at det skapes trygge arbeidsplasser, og at det skjer i flere deler av Norge enn de olje og gasstilknyttede. Da er det viktig at vi har kunnskap i skolen og satsing på forskning. Bare slik kan vi ha arbeidsplasser som kan forsvare gode lønninger. Vi må jobbe smart i Norge for å kunne ha høye lønninger.

Men vi må også sikre at det er flere enn staten som investerer i norsk næringsliv. Store deler av fastlandsindustrien lider av investeringstørke. Statsministerens og Aps svar? En tullete kampanje mot Høyre, fordi vi vil fjerne formuesskatten.

Formuesskatten gjør det mer lønnsomt for private eiere å flytte verdiene ut av Norge. Formuesskatten gjør det billigere for utlendinger enn for norske eiere å kjøpe aksjer i norske selskap.

Dette bekymrer også næringsminister Trond Giske, som mener at formuesskatten bør fjernes. Dette har også bekymret LO-lederen. Men i dag raser Flåthen mot dem som vil fjerne formuesskatten fordi motivet deres visstnok er å gjøre de rike rikere. Jeg burde ta ham på alvor. Han kjenner mange av dem gjennom sine styreverv, og gjennom de selskapene LO har store aksjeposter. Men nå er det valgkamp, og Flåthen snakker mot bedre vitende.

Erna har brukt som ekspempel på formuesskattens utslag at også eiere av bedrifter med underskudd må betale skatt av verdiene i bedriften. Det er håpløst, det gjør arbeidsplassene mindre trygge. Arbeiderpartiets spin-doctorer har solgt inn til VG i dag, at pølsemaker Idsøe i Stavanger, og noen av de andre eksemplene, ikke har underskudd hvert år.

Utfra vinkel i saken er dette solgt inn som en dårlig nyhet. For min del er dette en god nyhet. Formuesskatt som krever at en bedriftseier tar ut utbytte kan true arbeidsplassene i en bedrift. Jeg er glad for at pølsemaker Idsøe i Stavanger ikke har gått konkurs, men har snudd underskudd til overskudd. For APs leder i finanskomiteen, Torgeir Michaelsen, er det kanskje annerledes?

I spin-doctorenes kamp for å vinne valget for de rød-grønne er muligens noen arbeidsplasser i Stavanger bare en pølse i slaktetiden.

EU et fredsprosjekt – også i dag

På kongressen i European Peoples Party i Romania, har flere vært innom fredspristildelingen til EU. Prisen har fått kritikk fra motstandere av norsk medlemskap her hjemme. Men i dag har en person gitt et meget konkret apropos til hva det dreier seg om.

Julia Tymoshenko, Ukrainas forrige statsminister, er fengslet av det nye regimet, og er på et fengselssykehus med svært begrensete rettigheter.

Hun skriver blant annet til kongressen: «Hvorfor prøver dere så desperat å opprettholde ideen om europeisk enhet? Jeg vet at det ikke bare handler om gjeldskrise og rentenivå. Dere kjemper for Europa fordi dere vet at prisen i form av tapt frihet har vært høy i tidligere tider når uenighet og manglende samarbeid har fått friheten til å smuldre bort.

Hun fortsetter at hun nå gjør det hun kan for å samle opposisjonen om et europeisk Ukraina, og for å kjempe mot homo sovjeticus i Ukrainas regjering en gang for  alle.»

Tilhørighet i Europa og EU var resepten i starten for å gjøre freden stabil i Vest-Europa. Det var ingen selvfølge på 70-tallet at Hellas, Spania og Portugal skulle få plass i EU nesten umiddelbart etter at diktaturene var kastet. 

Tysklands plass i EU gjorde samlingen av Tyskland mindre truende etter Murens fall. Medlemskap i EU har vært en god ramme for at skilsmissen mellom Tsjekkia og Slovakia skulle fungere. Medlemskap i EU har stabilisert utviklingen i de baltiske landene Estland, Latvia og Litauen, og i en rekke andre gamle østblokkland. På Balkan har EUs krav til land som søker medlemskap vært en viktig faktor for demokratisk utviklingi flere av landene.

Så bekrefter Timoshenko at EU er en viktig intitusjon som freds- og demokratiprosjekt også i dag.

Her i Bucuresti avvikles kongressen i Ceaucescus gamle palass, som i dag huser parlamentet. Et galmannsverk, som er verdens største sivile bygg. Linjene fra 80-tallet til i dag med uro i det rumenske demokratiet, og i flere andre land understreker at stabile demokrati tar tiår å bygge, og det krever økonomisk utvikling. Men det er naivt å undervurdere alternativet for disse landene utenfor EU. Det kunne vært mye verre. 

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: